Mens Tellef og Helge nekter å komme ut av bag’en etter at de forlot Wyoming, Har Fnate et noe mer pragmatisk forhold til det hele. Han er deppa, men innser at sånn må det være. Dessuten har har assistenten til Pappa handla inn uhørte mengder brus. Så hvor galt kan det være?
Og så har han begynt å følge med på hva Pappa gjør når han jobber. Han studerer ivrig forberedelsene.
De var en slukøra gjeng som kom tilbake til hotellet. Pappa erta dem også litt over at de var så redde for indianerne og at de rømte straks de så tipiene i Dubois. Det gjør jo ikke humøret bedre. Etter å ha vært ute og spist middag skjønner Pappa at han må gjøre noe, og han har et ess i ermet. Noe gutta ikke hadde oppdaget.
– “Har dere sjekka sanden i det fatet jordbærene kom på igår?” – spør han nonchalant. Det har ikke gutta. Men de tasser motvillig ut av bag’en og sjekker. Da går det opp for dem. Det er sjokolade. Renspikka sjokolade. ALT ER SJOKOLADE.
– “Fnat Seasons skuffer aldri!” – utbryter Fnate. Humøret er på topp igjen. De setter seg foran peisen og med humøret kommer også diskusjonene.
Når gutta kommer i godlune foran peisen i Wyoming eller på verandaen på Fnatheim løser de verdensproblemer. Spesielt om de har sjokolade til å smøre pratetøyet med.
– “De indianerne må bare sendes tilbake dit de kom fra. Vi kan ikke ha det sånn” – sier Helge. Tellef stemmer i – “USA har hatt et innvandringsproblem i flere hundre år. Det er håpløst“. – “raaaaaap” – er det Fnate har å komme med. Han har akkurat hatt litt brus også. – “De må hjelpes der de kommer fra” – istemmer Helge.
– “Også budsjettkrisa. Skandale” – sier Tellef. I strålende humør nå. Glad for å kunne diskutere litt tunge politiske tema. – “Geronimo!!!” – sier Helge og klasker neven i krakken. – “En ting er at de stenger ned nasjonalparker, mattilsynet, metrologene, pentagon og at dollaren synker, børsene synker, ny finanskrise kan utløses, rentene stiger og folk ikke får lønn… Men vet du hva?” – Tellef er i fyr og flamme nå.
– “Ikke schnakk om. Jeg har da aldri visst hva“ – sier Helge bestemt.
Fnate sier ikke stort. Han bare titter fra den ene til den andre, med munnen full av sjokkis og sjokoladebrune munnviker. – “De stengte et monument for Andre Verdenskrig. I Normandie” – Sier Tellef med forferdelse i stemmen. – “Uforskammet!” – roper Helge så sjokoladesmulene spruter.
Fnate ser bare på mens diskusjonen går videre med stadig større styrke. Det er kos foran peisen nå. – “Jeg har t-skjorte med Obama på” – prøver han seg på et tidspunkt. Fnate vil også si noe lurt. De to andre bare stirrer mutt på han. Fnate har munnen full av sjokkis. – “Han vil at folk skal bli friske og sånn. Selv om de ikke er rike… liksom?” – Fnate skjønner midtveis i setningen at det ikke blir godt mottatt. – “Han stengte et momument, Fnate” – Tellef rister oppgitt på hodet, og Fnate beslutter å heller fokusere på sjokoladespisingen og overlater politikken til glupingene.
– “Benghazi!” – Sier Helge og veiver hendene over hodet. Vips så tar diskusjonen nok en intrikat vending.
Men Fnate koser seg han også. Det er stas å kunne sitte å høre to slike intellektuelle kapasiteter løse verdensproblemer.
Gutta hadde bestemt seg for denne langturen med bil. Tellef mente at byen Dubois skulle ha en helt spesielt utmerket Cola. Den tynne lufta og det tørre klimaet der oppe skulle gjøre den helt spesiell.
Utfordringen var Indianere. For å komme dit måtte de kjøre i et par timer, og de skulle godt over 3000 meter over havet. Men det var ikke det værste. Det værste var at de måtte gjennom et fjellpass i Shoshone skogen. Alle som har fulgt med i Sølvpilen vet at Shoshone er indinaere, og ikke noe å spøke med. Bare ordet indianere får det til å gå kaldt nedover ryggen på dem. De vil slett ikke ende opp i suppegryta til disse gærningene.
– “Kunne de ikke heller holdt seg i India, istedenfor å komme drassende hit til Amerika” – blåser Fnate irritert ut. Det er irriterende å skulle måtte ta slike hensyn. Men avgårde skal de. Tellef har regnet seg frem til at om vi holder en viss hastighet så vil ikke hestene til indianerne kunne ta oss igjen.
På veien treffer de en hel gjeng med bison. Helge bråsveiver ned ruta og roper ut om de har sett noe til indianerne. Bisonene bryr seg ikke i det hele tatt. Til slutt får han tørt svar fra en av dem at de ikke har lov til å svare på grunn av at Nasjonalparkene er stengt.
Med andre ord er det bare å kjøre videre. Vel oppe i høyden kommer snøen. Helge bare mååååå ut og kjenne på den. Det er et spent øyeblikk og både Fnate og Tellef holder vakt. Motoren på bilen holdes igang i tilfelle indianerne kommer.
De nærmer seg mer og mer et typisk indianerlandskap. De blir mer og mer nervøse. Vil dette gå bra?
Men så… I det de skal kjøre inn i Dubois oppdager de at det er et bakhold. De har blitt lurt rett inn i en indianerlandsby.
– “Snu snu snu!” – roper Tellef febrilsk og vil hoppe inn i bilen igjen. Det er bare sekunder om å gjøre, mener han. Glem brusen, nå er det liv og helse som gjelder.
Pappa er oppgitt, og etter noe forhandling får han lov å gå inn og kjøpe en kaffe mens gutta gjemmer seg i hanskerommet. Da han kommer ut i bilen igjen sitter det en gjeng og skjelver i hanskerommet. Det er så vidt de tør skule ut. Pappa prøver å forklare at hun i kaffesjappa på ingen måte lignet på Månestråle, men til ingen nytte.
Gutta vil tilbake til tryggheten på rommet. De føler de har stirret døden i hvitøyet nå.
Pappa tilbyr seg å ringe ned i resepsjonen og spør hvorfor de bare sendte opp to jordbær.
– “Det er ikke såååå nøye” – mumler Helge.
Det ble imidlertid en festaften foran peisen og diskusjonene gikk høylytt. Pappa vil flytte hit og Fnate er i og for seg enig. Men betingelsen er at Bestemor og Fungerende flytter inn i nabohuset. Helges betingelse er at det skal være elgreservat der og Tellef vil ha bil med 3 koppholdere.
Gutta var redd det ikke ble rare utfluktene med tanke på at alle nasjonalparkene var stengt. Antageligvis ville det bare bli å kjøre ned til Jackson og se i butikker. Gutta var forberedt på det. Men da ventet på at valet-fyren på hotellet skulle hente bilen spurte Pappa hva han sjefsparkeringsfyren mente. Pappa mente at han allerede hadde kjørt hver eneste grusvei i mils omkrets.
Overparkeringsfyren myste på Pappa. Så rettet han på kåbbåihatten og smilte lurt. Han hentet et kart og pekte. – “Har du vær her?“
– “Wilderness står det der… Nei der har vi sannelig ikke vært.” – må Pappa innrømme. – “Dra dit” – sa han så, og vips så kom bilen. Det var en fin bil. Tellef kommer nok tilbake med en utdypende test av den, men den var altså sølvgrå og hette Ford. Brillefin bil.
På vei mot Wildernessen passerte de et siste “tettsted” som het Kelly. Der hadde de en butikk. Utenfor butikken stod det greit forklart at når det var bison i oppkjørselen burde man holde seg i bilen eller i butikken. Utvalget i butikken var relativt enkelt, og var også skiltet. – “Alt man trenger” – sier Pappa. Øl, ved og postkasse.
Så kom de inn i Wildernessen. Det var så fint der. Det var så innmari fint at alle fire i bilen bare gliste fra øre til øre.
– “Jeg vil gifte meg og flytte hit” – Sier Pappa. Han mener det også. Fnate protesterer ikke. Det var faktisk så flott som de aldri har sett før. De flotteste stedene glemte de helt å ta bilder. Som på red rocks’en og lake’en og Creek’en og sånt.
Det aller flotteste var en liten dal med masse hester. Pappa spurte om gutta ville ut og hilse på hesten. Det var betydelig skepsis og bare Fnate turte. Det var veldig fine hester.
Siste stoppested denne gangen var oppå creek’en. Det var høyt oppe og ingen trær. Alt i alt kjørte de i circa 5 timer.
Til slutt bar det hjemover igjen. Det siste bildet var ikke Tellef med på ettersom han ville bruke tiden til å jobbe med bilomtalen sin. Men bak gutta ser dere Grand Teaton fjellene.
Rask oppsummert ga dagen:
– En gammel elg, som Helge så vidt fikk slått av en prat med.
Helge voknet kl 04:03. – “Vi må dra!” – utbasunerte han og kl 04.04 stod han i døråpningen til rommet med jakka på.
Helge gleder seg nok helt fryktelig til å komme tilbake til Moose og Teton og alle stedene i dalen. Pappa må virkelig sette seg ned med han og forklare at flyet ikke går før kl 11:15. Motvillig tasser han tilbake til senga, men får ikke sove. Når det omsider er tid for å gå på shuttlebussen til flyplassen i Denver er han helt fullstendig i hundre. Han henger mellom setene og roper – “fortere, fortere…” – til den stakkars tilårskomne sjåføren.
Omsider kom alle seg på flyplassen og flyet nordover til Jackson Hole. Ved landing er Helge smørblidheten selv. Det er ikke ofte man ser Helges hvite tanngard, men når han setter seg inn i SUV’en og ser utover er det smil fra øre til øre. Han klarer ikke slutte å flire. Han er omtrent som Fnate da han fikk egen suite og minibar hos Emirates Airlines. – “Åka på snälla. Vi må komme oss igjennom Jackson før rushen” – han jager på. Rushtrafikken i Jackson kan jo være opptil 5 biler lang, og han kan skimte en bil der fremme allerede.
Det første som må gjøres når de har kommet seg igjennom Jackson er å bunkre. Bunkringen skjer helst på Aspens Market. Der har de alle slag, for liten og for stor. Gutta bunkrer ulik brus og potetgull. Pappa bunkrer ost og rødvin. Og så er det jo den stekte sandwich’en da: brød, pastrami, Thousand Island og surkål. Helsekost!
– “The boys are back in town, boys are back in town…” – synges av full hals. Helge spiller luftgitar og stemningen er generelt skyhøy.
Den eneste lille streken i regningen kom da de sjekket inn på Fnat Seasons hotellet. De ble avspist med et ganske stusselig rom uten veranda. Det var ikke katastrofe, men Pappa så med det samme at gutta gikk litt mutte rundt og var i villrede. Det var ikke 100% som det pleier. – “Slapp av” – sa Pappa til slutt – “Jeg fikser dette. Vi kan ikke ha det sånn”. Så gikk han ut og snakket med resepsjonen. – “Vi er helt fullbooket, desverre” – sa de. – “Det er mye mulig, men Fnaten min og gutta vil ha peis og veranda. Og det har de fortjent. Nemligbasta” – sa Pappa da. Minutter senere kom han opp med nøkkel til et nytt rom. Et sånt med peis og veranda. Da er alt som det skal være, og det er bare å fylle opp minibaren med all brusen… Makan.
Alt er plutselig i orden igjen. Det er til og med så varmt at de kan sitte ute med potetgullet sitt.
Helge som hadde planlagt tidenes flytur over til Denver hadde ikke helt tatt høyde for nedfallsfruktens effekt. Han fikk “rusk i geviret” lenge før avgang og var ikke å se under hele overfarten. Tellef hadde også overdrevet inntaket av kake.
Fnate derimot. Han var i sitt ess. Han får tid til alt han skal. Først skal det, for første gang siden Juli, drikkes Cola. Pappa har holdt på med disse slankegreiene sine så Fnate har vært helt uthungra på sånt. Men på Club Kitchen har de og han forsyner seg til han henger med hodet over kanten av skuffen.
Deretter er det opp og kjøre setet opp og ned. Det er deilig å være tilbake i British Airways. Greit med skapet hos Cathay altså, men ingen ting slår skuff, Club Kitchen og dette betjeningspanelet.
Han kjører setet opp og ned en times tid. Det er herlig tidsfordriv.
Til slutt må det soves. Fnate har alltid med en tøffel til å sove i. Normalt sitter han oppe i toppen av jumbojet’en og plasserer tøffelen i vinduskarmen. Nå flyr han en annen type fly og da er det skuffen som teller.
Vel fremme lander de såpass sent at det ikke går å komme seg opp til Yellowstone samme dag. Pappa har fiksa en natt på Marriott hotell ved flyplassen i Denver. Det er en trist forsamling som omsider kræsjer i senga.
Helge er fremdeles helt kjørt i knollen, og Fnate spiste så mye scones med syltetøy og clotted cream før landing at han bare kan ligge helt stille på ryggen med ben og armer strukket ut.
Etter en natts søvn bærer det opp til Fnat Seasons Jackson Hole!
Turen er igang! Gutta har kommet seg til London og Superkantina. Fnate og Tellef løper som galninger mellom brusskap og kakebokser for å maksimere opplevelsen. Pappa har ingen anelse om hvor de er, men erfaringsmessig kommer personalet slepende på dem om det går over styr. De pleier også å bli trøtte og mette før flyet går, og da kommer de tilbake.
Helge hadde derimot sovet ut o bagen på starten av turen. Han visste nøyaktig hva han ville ha i Superkantina. Han ville ha boblende nedfallsfrukt.
Gutta var egentlig klare for tur da Pappa kom inn fra jobben med et brev. Det var til gutta. Det var fra Bestemor. De ble svært opprømt og samlet seg i sofaen. Brevet var sånn sett til alle, unntatt Thuang.
De blir nødt til å rope på han når de ser innholdet i brevet. Helge tar seg, som vanlig, av konvolutten. Brevet var alvorlig. Bestemor hadde sett på bloggen hvordan Thuang hadde filleristet Tellef og sa at det var helt uhørt. Tellef er tross alt patriarken i gjengen og fortjener på ingen måte å bli behandlet sånn. Dette er en alvorlig sak.
Thuang prøver febrilsk å forklare at elefanter ser på knuffing som kosing og at han ikke hadde peiling på at det ble tatt opp sånn. Imidlertid har den andre nykomlingen i gjengen, Staut tatt på seg ansvaret for å gjøre Thuang oppmerksom på Norske tradisjoner.
Dermed kan gutta trygt krabbe tilbake i bagen.
– “Je skær ha nedfallsfrukt i morra!” – proklamerer Helge. – “Slek mæ båbler“. Han er usedvanlig oppesen etter finanssuksessen igår. Han har jo også blitt litt mer tøff i trynet etter møtet med Bull Moose.
Og så skal man ikke glemme at Helge skal til reservatet. Dette er hans tur. Han skal til Moose, WY!
