En hel dag i Fnat Fransisco betød full sightseeing. Fnate og Pappa har vært her en gang før, men da var det så kaldt og begge så slitne at de knapt var utenfor rommet. Men de hadde oppdaget en ting og det skulle finnes igjen. Det ble en lang tur med sightseeing buss før gutta kom frem til stedet. Pier 39! Her har de nemlig de mest utrolige godtebutikker.
Det meste av tiden ble selvfølgelig brukt her. Og selv om pengene stort sett var borte etter Bora Bora lirket Pappa frem noen grunker så de fikk shoppet litt ymse. Deretter bar det en liten tur videre for å se på en gammel båt som hadde frakta folk til Normandie. Helge er litt opptatt av sånt og vil ha fotoet sitt der.
På denne båten var det også noen rare tubaer som kom opp fra dekk. Det ble diskutert heftig hva dette var. Var det for at alle skulle høre musikk fra kjelleren eller hva. Tellef var til sist den som vant diskusjonen og kan fortelle at soldatene kastet opp i disse når de hadde spsit for mye sjokolade.
Men nå skal det hentes leiebil og kjøres videre til neste holdeplass: Big Sur.
Gutta har en solid høne og plukke med Pappa’n til Fnate. Da de hadde sjekket inn og skulle igjennom sikkerhetskontrollen i Papeete ba sikkerhetskontrolinnen om å få inspisere bag’en til Pappa. Den bulet, noe som ikke var så rart, siden den rommet både PC, kamera, elg og to elefanter.
Sikkerhetskontrolinnen løftet først forbløffet ut en ganske stor elg. Tittet på Pappa-Fnat med spørrende øyne. Så spurte hun om denne hadde boarding pass. Pappa-Fnat kunne bare riste på hodet. Hun tittet oppi bagen på nytt og trakk ut Tellef. – “Han her da?”. Pappa kunne bare riste på hodet.
Da gjorde hun det utenkelige, nemlig å løfte begge gutta over hodet og rope ut til alle at “DISSE TO HAR IKKE BOARDING PASS. ALLE MÅ HA BOARDING PASS“. Der ble de ristet rundt til spott og spe. Pappa gjorde ingenting, han til og med smilte og lo. Til slutt så hun strengt på Pappa og sa at denne gangen skulle de få slippe ombord allikevel. Dermed løste det seg på sett og vis. Men det er en gretten elg som setter seg rett i vinduet med ryggen til.
– “Neste gang fikser du boarding pass til oss også, kanskje?” – mumler Tellef. “Og sjekker ikke inn passet, kanskje?” – gneldrer Helge. Fnate, som klarte å gjemme seg bak fotoapparatet er litt mer happy go lucky og er allerede i kantina og henter et stort fang brus i kjøleskapet. Brusen letter stemningen noe.
Nå bar det mot Los Angeles og videre derfra til Fnat Fransisco. Til å være økonomi extra klasse var det veldig bra service på Air France. Gutta fikk sjokoladekake og ubegrenset brus. De kunne også skimte FNATHEIM fra vinduet. Det er lov å spare litt penger når man er på dag-flight. Selv Fnate krever ikke smusstillegg da.
Med en gang de landet skulle de videre med United i F-klasse (den eneste rette, mener Fnate) til Fnat Fransisco. Der ble Pappa sittende og bable og drikke noe de kaller GT med en eller annen kjendis. Kjendisen ble fryktelig paff da det var åpenbart at Pappa ikke kjente han igjen. Han hadde vært i “LA på en gig” sa han. “Skål” – sa Pappa. Så var begge glade igjen.
Vel fremme i Fnat Fransisco ble Pappa fullt og helt tilgitt. Spesielt av Tellef. Sjekk denne minibar menyen da.
Helge fant også en fin utkikkspost.
Men som Helge sier – “Du kan være rimelig sikker på at Bestemor/Matmor skal få høre om dette når vi kommer hjem“.
Pappa var så sur over å reisefra Bora Bora til “danskebåten” på Papeete at han bare kjøpte en flaske vin og la seg i senga med puta over hodet og sturet. Heldigvis skulle de bare være på det stedet en natt ettersom flyet dagen etter gikk så tidlig. (Noe som skulle by på store utfordringer for gutta, men det kommer vi tilbake til).
Fnate og gutta hadde det egentlig helt ok. Det var ompaorkester, Polynesisk aften og kiosk. Ikke noe å si på det. De visste jo også at de etterhvert skulle tilbake til Fnatheim. De hadde til og med laged hemmelig melding.
Den hadde de så brettet fint sammen og kilt inn i en sprekk oppunder taket på Fnatheim. De skal ta den ned igjen neste gang de kommer.
Fine, fine Fnatheim. I går kom til og med en av de som jobbet der bort og snakket Norsk til oss. Han hadde nemlig hatt kjæreste i Sandefjor. Han kunne si “Hallo”.
Like viktig som å se på solnedgangen er å se på soloppgangen. Fnate har for en gangs skyld alltid vært den første. Det kan skyldes at soloppgangen feires med Cola og sjokolade, og Fnate har som oftest begynt å mase om å stå opp allerede kl 05. En time før. Da har det vært greit å kunne sette på litt Fleksnes.
Men sånn i 6 tiden begynner ting å skje og da kommer også de to andre slepende ut. Trøtte i trynet men motivert for soloppgangsfest på verandaen.
Etterpå bestemmer Helge seg for at han skal skvise det siste mulige ut av room service, men begynner å ane at han kan ha dratt strikken litt langt da han titter i displayet. Det kan være vanskelig å lese, men det står altså; “Please hang up”
Tellef beroliger han imidlertid. – “Det betyr bare at du har fått det optimale utbytte av room service. Det er en måte for hotellet å si – godt jobba – på” – sier Tellef. Helge blir umiddelbart fyllt av en indre varme og stolthet. Han har lykkes. Håper Pappa’n til Fnate ser likedan på det når han, om 2 timer skal sjekke ut.
Idag skal gutta kjøre båt, propellfly og taxi. Det er alltid noe å glede seg til. Fnate tasser rundt og øver seg på Arnold Fnateneggers “I’ll be back”.
Det er siste kvelden på FNATHEIM for denne gang, men ingen utrykker ordene. Alle bare holder dem inni seg og later som om det ikke er sånn. Helge sitter ute og nyter solnedgangen slik han også har gjort de andre kveldene.
De to andre gutta går fremdeles på adrenalin. Fnate kaller det “sommerfugler i knollen”, men fakta er at de er så gira at de ikke klarer å la være å løpe rundt og rundt. I et “våkent” øyeblikk oppdaget de at Pappa stod og brettet skjorter og la i kofferten. De stoppet anpustne og svette og så perpleks på han. – “Jeg skal bare… eh… Jeg skal bare telle armer. Sjekker at alle har to armer.” – sier Pappa. Det syns de var lurt. Så spinner de videre.
De snakker Fransk her. Det var først et problem, men så kunne Helge avsløre at han allerede hadde lest om det på internet. Han hadde også øvd seg litt på de viktigste glosene, hvilket stort sett handlet om å bestille fra minibaren.
Helt først gikk det ikke så bra, da de lokale barbarene kom trekkene med en klase bananer istedenfor sjokolade. Men snart kom det seg og han fikk overtaket. Nå sitter han og Tellef mye i telefonen. Det er nemlig en speed-dial for room service, noe Pappa skal få angre ved utsjekk.
Tellef sitter med oversikten og så snakker Helge. “Neuf Coca Cola en tres Snickers, silvouplait… oui… oui… Sehr Quick silvouplait. Monsenioir Tellef dritsulten… Oui… Merci bocoup“. Han har blitt riktig flink og kanoene fosser inn med saker og ting.
Ellers har han fått veldig sans for blomsterkransene her. Han bestiller stadig nye og sitter i et av de små vinduene og kroer seg.
Eller så sitter han i andre enden av kåken der han har funnet skikkelig elg-krok. Her kan han sitte og titte ut eller han kan se i en bok. For de som trodde at Bora Bora ikke var noe for elger så er det bare å tenke om igjen.
Fnate er på sin side mest opptatt av at hytta er større enn kåken hjemme. Han løper rundt og rundt og det er en fin “bane” rundt hele, der han kan ha pit stop i minibaren. Han har omsider også funnet navn til hytta og det ble FNATHEIM. Alle hytter har nemlig navn, så også med Fnate sin.
– “Tipper dette ikke er siste gang vi er på FNATHEIM” – sier Pappa da han har en pause fra å plaske og gurgle med fiskene i elven.
Fnate står anpusten innenfor døra og ser bare dumt på Pappa. “Selvfølgelig skal vi tilbake. Det er jo FNATHEIM. Det ville vært bra teit å ikke komme tilbake da”. Så løper han ny runde mens han roper “AaAaaaaaaaaaaaaaaa…”
Det er en fryktelig sliten gjeng som omsider kommer seg frem til hytta. De vil bare rense minibaren og kaste seg i senga.
Men så er det Pappa da… Han synes hun jenta som møtte oss på flyplassen og loset oss til hytta var så grusomt pen at det tok all verdens tid. Pappa som aldri har vært spesielt interessert i drifting miljøvennlige luksusresorter hadde omtrent en million spørsmål. Det løste seg ikke før Fnate slapp en grusom promp, så uforstående ut og pekte på Pappa. Makan.
Endelig kunne de gafle innpå av alt det som hadde blitt satt frem. De sjokoladedekkede jorbærene går ned på høykant før de skal ta en liten middagslur.
Fin utsikt har de også, men de kommer nok mer tilbake på dette senere når de har kommet seg litt mer igang.
Hytta på Bora Bora blir fine saker så sant Pappa klarer å holde nogenlunde fokus på det som er viktig.
Det er en gretten Tellef som blir vekket “midt på natta” mens de flyr over fra London til Los Angeles på vei til hytta. Pappa’n til Fnate har akkurat dratt opp en rullegardin for å vise dem Hudson Bay. Tellef bråvokner av det skarpe lyset og er ikke blid.
Fnate var allerede våken. Han lå med vidåpne øyne og hadde vondt i magen av litt for mye brus og godteri.
Først ble gutta “stalket” av Jan Thomas og Kristoffer på kantina i Oslo. De ungikk såvidt å bli stylet rundt ørene. De var nærvøse før boarding, men så heldigvis at de satte seg på rad 3. Fnate og gutta satt på rad 1. Lenge så det ut til at de skulle få hele 3-seteren for seg selv. Men så ble de “stalket” igjen.
Denne gangen av ei jente som hette Mette Marit. Hun var hyggelig hun, og lagde ikke mye leven. Men da de fant ut at hun var Kronprinsesse ble de fort skremt. Pappa ga dem også fotoforbud. Det får være måte på. Den eneste som våget seg opp av vesken var Fnate. Han håpet hun skulle legge merke til tapperhetsmedaljen hans. Men hun kommenterte det overhodet ikke. Det var først da det gikk opp for Fnate at det måtte være en hemmelig orden som hun ikke ville røpe. Men han drakk opp brusen før han lettet hoppet ned i bag’en igjen.
Vel fremme i London etter første flight var det Helge som skulle få avsløre for Pappa hva de hadde brukt poengene de “tradet” til seg til. Når Pappa ville ned rulletrappa for å komme til Loungen stakk Helge glisende opp hodet og sa; “Neida… Bare rett frem“.
Det ser ikke ut som om det er noen dør der, og det er ingen skilt. Men Helge er sikker i sin sak og leder veien inn. “Her kan ingen B-kjendiser plage oss” – sier Tellef i det han bestiller; “One dugelig Cola, please” – i baren.
Kvelden før avreise til Bora Bora hytta var gutta veldig spent. Pappa var opptatt av at de skulle få i seg litt god mat kvelden før for å roe magene. Han kom hjem med en boks med noe forferdelig graps inni.
– “Det smaker ørevoks” – utbryter Helge fortvilt. Men de må pent rote litt rundt i noe av det. Så kan heller Pappa ta resten. Etter litt om og men var i det minste rundingene og firkantene på toppen borte. Pappa ble “kjempeglad” og de fikk sette seg i kofferten.
Men nå sitter de endelig i kantina på Gardermoen. Reisen til hytta har begynt. De er littegrann reserverte ettersom stylisten Jan Thomas og Kristoffer har satt seg ned på nabobordet. Helge vil slett ikke bli stylet.
Men diskusjonen går flittig. Hva skal de spise i kantina i London, hva skal de drikke på flyet, og blir Pappa sint når han ser de har blåst poengkontoen hans for å få sitte foran i dumboen. Spørsmålene er mange.
Men viktigst er; hva skal de kalle hytta si? Alle hytter har et navn. “Grevlingbo”, “larveheim”, “Pynten”, “Fnatheim”… Ett eller annet. Er det noen forslag? Den er passe stor og står på påler.
