Hverdagen er nokså kjedelig for en Fnat som er vant med å reise verden rundt med få dagers mellomrom. Det er litt både og altså. Han liker litt å være hjemme også. Det er fint å liksom være en vanlig liten familie.
Sitte i sofaen med en pose potetgull og høre Mamma og Pappa rope til hverandre om hverdagslige ting. Sitte mellom Pappa og Mamma i sofaen når de ikke roper om ting, men heller ser på TV. Gå tur til Bestemor. Våkne om morran og vite hvor kjøleskapet og doen er.
Samtidig blir det litt trått. Han savner å bli slept skrikende og sprellende ut av skuffen klokka 05 for å rekke BA761 til London. Sitte der og titte ut over sørlandskysten fra vinduet på 1F. At noen kommer og sier; “velkommen tilbake Fnate. Cola og sjokoladepudding som vanlig?”.
Tenke på hvor han skal og alt han skal gjøre. Øve seg på viktige fraser der han skal. “Si senior. Habla habla habla Banana!” “Bom Dia muiti Cola obrigado!”
Isteden sitter han på kontoret til Pappa. I dag kom han og Pappa tidlig siden de hadde sjansen til å være litt alene på kontoret. Mens de var alene rakk Pappa koble opp et popanlegg ved pulten sin. Når de andre kom rømte Pappa og Fnate inn på det rommet der Pappa har gjemt det digre popanlegget. Det han ikke får lov av Mamma å ha hjemme. Fnate og Dørstoppergrisen sitter og spiser lunch og stirrer forundret på Pappa som har en fiks ide for å få anlegget til å låte enda bedre.
Det er, i følge Pappa, helt kritisk å gjøre dette midt i beste arbeidstid.
De ser på hverandre med en viss forventning til katastrofe når Pappa forklarer at han skal bruke ledningsstumpene sine til å kortslutte noen høyttalere til en halv årslønn for å få de til en hel årslønn til å låte enda bittelitt bedre.
De blir nokså skuffet når ingenting eksploderer. Pappa blir også litt skuffet siden det ikke låt noe bedre.
Men neste gang Pappa får en fiks ide. Da kanskje det eksploderer
Det er lov å håpe, og uansett har de flere peanøtter igjen.
