Klokka var 07 og klokka ringte på nattbordet. 

– “God morgen, Fnate. Er du våken?” 

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

……

Pappa rister litt i Fnaten sin, som demonstrativt spenner seg ut over senga for å bli vanskeligere å løfte. 

– “åj åj åj… Hvor best er du i dag da, Fnate?”

– “TREDJEBEST!!!” – Grynter Fnate surt, og sklir inn under dyna.

– “Det er ikke særlig best?” – mumler Pappa ertende. Men får ikke noe svar

Fnate mener nemlig at det å være best er en tilstand. En tilstand han alltid har. Det bare varierer hvilken grad av best han er. Tredjebest er jo ikke særlig best, men det er fremdeles best, sånn Fnate ser det. 

Enkelte ganger kan man for eksempel være nestbest, som ikke er så værst. Eller rett og slett superbest, men det er det nesten bare han og Northug som er. Unntatt i sjakk da. Der er Fnate kontrabest. Han mener selv han ville tapt mot Magnus Karlsen over halvparten av gangene. 

Ganske mye over halvparten av gangen, pleier Pappa og erte da. Men da blir Fnate dritsur. Så Pappa gjør ikke det i dag. 

I dag har Fnate et “tredjebest-øyeblikk”, og da er det viktig at han får være i fred med seg selv og får sortert tankene. 

Til slutt pleier han å komme på fine ting igjen. Som denne turen til Vancouver. Den har søren i meg vært bra altså. Selv om han og Pappa har vært skikkelig dårlige. “Manneinfluensa” har de hatt. Noe som egentlig betyr forkjølelse, men som altså rammer gutter svært mye hardere enn jenter. For gutter så er forkjølelse sammenlignbart med å føde. Sånn mer eller mindre. 

Pappa slår opp telefonen ved siden av Fnate. Med bilde fra søndagskvelden på verandaen nedi Vancouver. Da han og Pappa kurerte seg selv med medisin fra superdelikatessebutikken.

Fnate sier ingenting, men det synes at humøret bedres. Det var en av de beste kveldene på lenge. Han og Pappa drømmer om en sånn skikkelig terrasse.

Han er på vei mot noksåbest-humør. Det blir nok ikke en så gal dag allikevel. 

Neste stopp Kelowna.

Som vanlig bar det ut på tur. Lang tur denne gangen. Masse skulle bli skikkelig gøy også. Fnate skulle fly BA i Råkkestjerneklasse til New York. Og så skulle han fly sengeklasse med Cathay Pacific videre til Vancouver i Canada. Med andre ord, masse flying og masse kake. Trodde han…

Men… Dagen før voknet han og Pappa med tidenes bomullsknoll. Det rant av dysa, skurret i halsen og inni hodet bare dunket det. Men på tur måtte han. Om Pappa noen gang trengte velferdsoffiser så var det nå. 

Annonsørinnhold

Trendy jakker: Disse får frem vårfølelsen

Man skulle tro at Fnatingen hadde gått over seg på Superduperkantina i London. Men den rakk han ikke engang pga forsinkelse. Så kom han ombord i Råkkestjerneavdelingen helt foran i BA dumbojet’en til New York, bare for å oppdage en familie som var omtrent så nyfrelste som Tom Cruise da han stod og hoppet i sofaen til David Letterman og bable om Fnatingtologikirken. De nyfrelse hadde en liten baby og likte å titte på skyene mens de pratet høyt med babyen. 

Fnate var for trøtt og syk til å bry seg, og bare kravlet sur opp i bagen og gråt. Pappa kalte opp betjeningen og spurte om de kunne ordne en seng et annet sted i flyet. Samme søren hvor, bare det var mørkt, stille og ingen “Scientologer”. De skjønte tegninga med det samme og minutter senere ble Pappa og en skautrøtt Fnat eskortert bak til en egen rad i businessclass. Begge bare sovnet og sov hele veien til New York. Så var det bare å vente 4 timer på flyet til Vancouver, og så sove videre til Vancouver. 

Det var rart når det pratet Kinesisk på flyet til Vancouver. Det var også rart å komme rett til stamhotellet Fnate og Pappa har i Hång Kång, bare at det var i Vancouver. Fnate var faktisk et øyeblikk redd for at Pappa skulle begynne å tekste med en jente hjemme og skjære sporenstreks hjem, sånn som han pleier i Asia.

Men så trøtte som Fnate og Pappa var når de kom frem kl 2 om natta så var det ingenting å bekymre seg for. Det var bare å slenge seg ut på hver sin side av senga. Med beina og armer ut til siden… og besvime. Det var godt utpå morran når Fnate gned søvnene rundt i (ikke ut av. det var ikke mulig) øya og myste etter minibaren. Den skuffet ikke.

Ei heller varmtforbaren…

I normal form hadde han romstert rundt og satt alt på hodet, men ikke idag. Han bare grabber en sjokkis, og koker en koppe kaffe til Pappa og subber tilbake under dyna. Der blir han og Pappa det meste av dagen, faktisk. 

Det er først utpå dagen at han og Pappa finner ut hva de har fått. De husker vagt at noen snakket om at de hadde blitt oppgradert, men makan…

Midt inni byen har han og Pappa veranda med møblement og havutsikt. Hva er sjansen for det? Midt i en storby? 

Vi skal så klart aldri bo på noe annet en Shangri-La igjen. Noensinne. 

Det er bare en ting å gjøre. Gå ut og kjøpe en skikkelig god brus til Fnate og en skikkelig god vin til Pappa. Og så sette seg på verandaen med en dårlig bok og lese til man sovner (eller til brusen er tom). 

I morra er det nemlig jobb igjen. 

Pappa våkna forkjøla i dag, og da Fnate hørte det ble han som vanlig bråsjuk selv. Han og Pappa er uvanlig synkrone sånn sett. Resultatet var i hvert fall at Pappa ringte inn hjemmekontor og slo av vekkingen.

Det å være syk er ikke bare dumt, når man er Fnat. Når man er syk får man nemlig ekstra omsorg og Bamse Mums til lunch. Man kan leve med litt rusk i dysa og bomull i hue når man kan trø innpå Bamse Mums.

Annonsørinnhold

I butikk nå: Sommerens lekreste kjoler

Dessuten har Pappa fått så ørene flagret av Mia per SMS. Pappa trodde han hadde vært flink til å shoppe, men ikke engang sokkene ble godkjent.

– “Jeg skjønner hva du prøver på, men du nailer det bare ikke.” – svarer Mia, til Pappa’s irritasjon. Fnate hygger seg med sånt. Alle som kan sette Pappa på plass fortjener stjerne i Fnates bok.

– “sokkene ligner på jakka di”

– “jammen jakka mi er jo kul?”

– “nei”

Fnate lo så han rullet rundt i sofaen, og ender opp med å få tidene kokos i knollen av Pappa.

I morra skal han imidlertid ut på tur igjen. Denne gangen til Vancouver via London og New York. Så han må egentlig bare ta seg i nakken og begynne å pakke.

– “Åj åj åj åj åj…” – Fnate har begynte å mumle spent for seg selv for timer siden

Han har ikke vært på Superkantina siden tidlig i April, og nå skal han endelig hit igjen. Det har medført at minuttene virkelig har sneglet seg avsted denne dagen. Virkelig. Men så sitter han der med sekken og venter på at Pappa henter boardingkort. 

Forventningene er til å ta og føle på. Terminalen er så stor og han er bare en liten Fnat.

Sikkerhetskontrollen går som en vind. Pappa skal shoppe bittelitt og Fnate står, ekstremt utålmodig, og venter på han. 

– “Kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå, kan vi gå????”

Men så står han i bunnen av trappa.

Pappa kommer med formanende ord. Råd om å oppføre seg greit. Bare ta ett stykke kake om gangen. Ikke jage vekk andre fra kakefatet. Det er mer der det kommer fra. 

Sånne ting. Og ting som å ta seg tid til å vise frem billetten sin på normalt vis, så ikke Pappa må stå en halvtime og forklare at fyren som løp inn ikke er en sikkerhetsrisiko.

– “jada jada jada… KAN VI GÅ NÅÅÅÅ?” 

Han er rolig opp trappa… nesten rundt hjørnet… Så ser han kantina… Da slipper armene sekken… Bena begynner å spinne…

Vips så er han borte. Litt senere kommer Pappa inn i kantina. 

– “Jeg skulle bare holde av stamplassen, Pappa” – sier Fnate troskyldig. Men han har smuler i munnvikene.

Så venter en liten prat og en påminnelse om at han skal tilbake om bare tre dager. Fnate trommer med fingrene til Pappa er ferdig.

Så spinner han avgårde med armene veivende over hodet. I sikksakk mellom dresskledde ben, og med tendenser til lei slædd når han vrenger til venstre etter kaffeautomatene og Chesterfield sofaen. 

– “Hello! I like Kake. I am Fnating. NÅRVEI best. Have you hørt om Northug?” – Pappa kan høre at han får venner ved kakedisken. Det er mye bedre enn når han blir territorial og jager dem bort. 

Fnate er på tur igjen… Det var greit å spise vafler i kantina på Gardermoen. 

Han foretrekker jo så klart kake, men etter at alle sandkasseselskapene nå ikke besøker ruteinnviklingsavdelingen på Gardermoen lenger, så skjønner han at de har et digert overskuddslager av vafler. 

Så han spiser dem villig opp. Han skal ikke være vanskelig. 

Det var greit å sitte på rad 16D til London. Han fikk brus, selv om barna på rad 14, 15, 16, 17 og 19 gråt hele veien til London. Han klarte seg. 

Det var greit å kjøre T-bane. Må man så må man. Fnate skulle til London og treffe en plateprodusent som produserte 80-talls hit’er når Pappa var liten. Han bor i Queens Park og da må man kjøre T-bane. Pappa sier det ville være fint om han sa at Pappa og Fnate sin sjappe er best. Så da stiller Fnate opp. 

Men… MEN!!!!…

Det er ikke greit at når møtet er gjort, alle er fornøyde og det er feiret med lunch… Så klarer ikke Pappa engang hoste opp et sete på den lange togturen til Derby. Fnate må sitte på klappsete sammen med Pappa, og der er det ikke mye plasse. 

DET ER HELLER IKKE GREIT…

At det ikke engang er kjøleskap på hotellrommet, sånn at brusen til Fnate må balanseres på vinduskarmen utenfor. 

Skjerpings, Pappa!

Fnate ligger og kroer seg i senga, når Pappa kommer hjem. Han bare gliser og vralter rundt i den og strekker på armene.

– “Har du det fint?” – spør Pappa blid

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

– “Snug like a bug in a rug!” – svarer Fnatingen.

Han storkoser seg i sengetøyet sitt, som ser nesten helt ut som det i BA sin første klasse.

– “Vil du ha litt førsteklasses mat også da, kanskje?” – spør Pappa.

Det vil Fnate helt klart ha. Han strekker bare armene i været så Pappa, aller vennligst, kan bære han ut på kjøkkenet, der det venter favorittkaka.

Det har vært en optimal helg, rett og slett.

På lørdag var han hos Bestemor med den Polske plumbo’en fra 1989.

Selv ikke Helge kan helt artsbestemme den, men Bestemor vet råd. Det er plommebrennevin!

Helge blir ekstremt entusiastisk og melder seg prompte som øverprøvesmaker

Han gafler i seg og det brenner så liflig og godt i bomullen hans, før han til syvende og sist må kaste inn håndkleet og gi resten til Bestemor.

Han er skakk som en palme i tyfon, men i et strålende humør

– “Den er schuuuuuper!” – skråler han, og ingen kan forstå hvorfor de ble så sure i Østblokken på slutten av 80-tallet.