Fnate er tilbake på jobb. Denne gangen i Bristol. Det er så klart mye av det vanlige. Han må sloss for å få Pappa til å oppgradere til Fnatnessclass. Han må sloss for å få Pappa til å fylle opp minibaren på rommet. Han må sørge for en hel del ting for at det skal bli velferd.
Det er bare få pauser. For eksempel når han tar toget, og kan sitte og myse stille ut i evigheten.
Det er da han tenker på alle raringene. Ta for eksempel en som heter RobertH, som fremdeles ikke har skjønt at grunker ikke skal spares, og at man ikke skal skjerpe seg (hvis det man skjerper seg fra er gøy). Om det er jentejuntaer på fære, så ser Fnate at det kan være vanskeligere. Men det er pent lite en liten veske ikke kan løse.
Fnate ser nemlig logikken til en av Pappa’s veninner som sa til Pappa at “uansett hva du gjør med meg, så er det ingenting som ikke en veske kan fikse. Jeg blir alltid i godt humør av en veske“. Dette er argumenter som Fnate kan forstå seg på. Han blir nesten alltid glad av Japp.
Pointet er at at, i henhold til Helge & Fnatiglianis økonomiske modeller for ukepenger med 1-ledds beskatning, så lønner det seg alltid å dra på tur. I værste fall kan man kjøpe med hjem en veske fra der man er på tur. Eventuelt en Japp. Litt avhengig av hvem som er sur.
Penger er, i henhold til modellen, bare et problem dersom man ikke vet hvor de kommer fra. De kommer nemlig fra lommeboka til Pappa. Er det tomt må man løpe rundt på gulvet og skrike til det kommer mer.
Så om man ikke gjør skade (som ikke kan reddes med en veske) eller gjør livet surt for løsbikkjer* (*hunder som er bundet hardt fast i en hundeparkering i Lillestrøm, men som man synes gruelig synd på og vil ha med hjem / redde – uansett), elefanter (store og små), ulvene til Nøffju eller eldre og uføre – så skal man kjøpe tur når man får lyst på tur.
Eventuelt litt oftere.
Ingen fare før løshunder i Lillestrøm.. det fikser stankel..
Det er tøffe tider – og Fnate har helt rett i at jentejuntaer kan true de beste reiseplaner og annen fornuftig bruk av grunkene. Plutselig kan det for eksempel bli bestemt at kjøkkenet skal pusses opp, selv om inventaret er (nesten) like helt, og de fleste apparatene fungerer helt greit. Merkelig, men slik er det, og når en beslutning er fattet (helt ut av det blå, og på eneveldig vis), er det umulig å endre på den. Selv ikke bestikkelser eller bøtter med komplimenter hjelper.
Derfor er det viktig å være i forkant, og forsøke å bruke grunkene før de hoper seg opp! Gaddafi forstod dette, og allierte seg med en kvinnelig horde av livvakter (amazoner) som beskyttet han mot skumle angrep fra jentejuntaer som var ute etter pengebingen hans. Det gikk rimelig bra en god stund, men til slutt ble presset for stort også for han.
Ja, ja. Jeg husker forresten å ha studert Helge-Fnatiglianis modell for ukepengebruk, og den er mye mer imponerende enn Miller-Modliglianis modell – ikke minst fordi den sistnevnte foreslår at beslutninger skal fattes ved å virre rundt på må-få uten en eneste plan, mens førstnevnte tar utgangspunkt i at man har en målrettet og klar plan: Få grunkene i omløp, fortest mulig. Jeg slutter meg til det, og skal skjerpe meg med å slutte å skjerpe meg.
Robert H: Det er så bra å lese at noen kan ta til seg ny lærdom.
Ivers: Det er fint, for da kan jeg gå fritt uten å være redd. TAKK STANKEL