Pappa kom, noe slukøret, opp til Bestemor i dag. Gutta hadde sittet hele natta og diskutert hvordan de skulle håndtere dette nye regimet med Aeroflot bestillinger.

Det manglet ikke på råd som tikket inn, men til slutt bestemte gutta seg for at de måtte sette hardt mot hardt. Det var pent liten konkursrisiko, og Pappa var bare vrien fordi han ville spare… Han ville spare til en finere veranda og en fottur i Bhutan. Bare ordet “spare” får Fnate’s innvoller til å krølle seg. Det er et forferdelig ord.

Gutta var altså rett og slett gått til streik.

Det er ikke å ta i så si at Pappa kom med lua (og en avis) i hånda. Fnate tok nådigst imot avisa, men solgte den rett videre.

– “Det er ikke penger det står på. Det er fundamentale rettigheter. En ting er Aeroflot, men noe annet er å få en uleselig Roster. Som velferdsoffiser må man få vite hva man går til. Ellers blir det håpløst å garantere velferd” – Fnate forsøker å legge det frem nøytralt, men stemmen skingrer i fortvilelse.

Han vil jo på tur. Han vil ikke bli sittende på bakken. Men det må være mulig å få en leselig arbeidsplan. Han peker ned på den seneste rosteren han har fått. Spør om Pappa skjønner noe.

Pappa stirrer og stirrer, før han til slutt må innrømme at han ikke aner hva som står der. Først da går det opp for han hvor galt det er.

Men Fnate påpeker at dette bare er et eksempel. Her må ny avtaler på plass. Han foreslår rett og slett en ny Svalbardtraktat for å bestemme fremtidens reisemønster og generelle krav til arbeidsplaner. Om ikke Pappa går med på dette blir det full streik.

Pappa har ikke noe valg, og i morgen bærer det rett til Svalabard for å traktere.

Fnate er ekstremt spent på om han får kake om bord.