Gutta hadde bestemt seg for denne langturen med bil. Tellef mente at byen Dubois skulle ha en helt spesielt utmerket Cola. Den tynne lufta og det tørre klimaet der oppe skulle gjøre den helt spesiell.
Utfordringen var Indianere. For å komme dit måtte de kjøre i et par timer, og de skulle godt over 3000 meter over havet. Men det var ikke det værste. Det værste var at de måtte gjennom et fjellpass i Shoshone skogen. Alle som har fulgt med i Sølvpilen vet at Shoshone er indinaere, og ikke noe å spøke med. Bare ordet indianere får det til å gå kaldt nedover ryggen på dem. De vil slett ikke ende opp i suppegryta til disse gærningene.
– “Kunne de ikke heller holdt seg i India, istedenfor å komme drassende hit til Amerika” – blåser Fnate irritert ut. Det er irriterende å skulle måtte ta slike hensyn. Men avgårde skal de. Tellef har regnet seg frem til at om vi holder en viss hastighet så vil ikke hestene til indianerne kunne ta oss igjen.
På veien treffer de en hel gjeng med bison. Helge bråsveiver ned ruta og roper ut om de har sett noe til indianerne. Bisonene bryr seg ikke i det hele tatt. Til slutt får han tørt svar fra en av dem at de ikke har lov til å svare på grunn av at Nasjonalparkene er stengt.
Med andre ord er det bare å kjøre videre. Vel oppe i høyden kommer snøen. Helge bare mååååå ut og kjenne på den. Det er et spent øyeblikk og både Fnate og Tellef holder vakt. Motoren på bilen holdes igang i tilfelle indianerne kommer.
De nærmer seg mer og mer et typisk indianerlandskap. De blir mer og mer nervøse. Vil dette gå bra?
Men så… I det de skal kjøre inn i Dubois oppdager de at det er et bakhold. De har blitt lurt rett inn i en indianerlandsby.
– “Snu snu snu!” – roper Tellef febrilsk og vil hoppe inn i bilen igjen. Det er bare sekunder om å gjøre, mener han. Glem brusen, nå er det liv og helse som gjelder.
Pappa er oppgitt, og etter noe forhandling får han lov å gå inn og kjøpe en kaffe mens gutta gjemmer seg i hanskerommet. Da han kommer ut i bilen igjen sitter det en gjeng og skjelver i hanskerommet. Det er så vidt de tør skule ut. Pappa prøver å forklare at hun i kaffesjappa på ingen måte lignet på Månestråle, men til ingen nytte.
Gutta vil tilbake til tryggheten på rommet. De føler de har stirret døden i hvitøyet nå.
🙂
Skummelt! Selv om jeg kanskje ville fryktet bisonoksene mer, men sånt er jo alltid lett å si i etterpåklokskapens navn.
Cecilie: Det er ikke så farlig med bisonenenenene altså. Helge snakker nemlig bisonsk. Litt bebrokkent kanskje, men han komuniserer greit med alt som har horn.