Det var siste morran, og Fante og Pappa skulle kule’n skikkelig med frokost på senga. Fnate skulle også lære opp en liten kompis han har fått. Kompisen er Russisk og heter Privjet.
Fnate fikk privjet av en Russer som heter Ilya, og er god kompis med både Fnate og Pappa.
Så sitter de der da… håpefulle, og venter mens Pappa handler. Så kommer han tilbake og leverer dette:
– “Hææææ? Det er fremmedlegemer i frokosten!” – utbryter han skremt.
Han vet ikke helt hva han skal gjøre. Her skal man lære opp en utlending i å spise frokost, og så er den full av fremmedlegemer. Fnate er dypt skuffet over Pappa. Men han tar det som en Fnat, og får raskt ryddet unna bananen. Han pælmer den bestemt ut av senga.
– “Dosvedanjaaaaaaaaaa….” – sier Privjet, og vinker til den. Han liker egentlig bananer (til Fnates forferdelse).
Heldigvis ser det lyst ut på hjemreisefronten.
I bolagene Fnate og Pappa jobber med så er det bare individualister. Så en ville reise hjem via Washington. Den andre via San Fransisco. Den tredje med Southwest og Fnate/Pappa via Dallas med American.
Pussig nok ble alles fly kansellerte, og Fnate måtte alliere seg med Bull Moose og Bongos Tryllereiser for å få alle trygt booket om. Det gikk til slutt, og nå ser det ihvertfall ut til at Fnate er plassert i sin egen lille American Airlines kokong med sjokoladeiskrem.
Fnate er kjent for å raide både kantiner, Club Kitchen og hva som ellers måtte finnes i galleyen på ulike fly.
Men han er ikke heeeeelt alene om sånt. Siden hele bolaget skulle fly inn til Vegas, måtte Fnate og Pappa flytte ut fra Mandarin Oriental hotellet og inn på en litt mer luguber sjappe. Ikke helt luguber, men sammenlignet med madarinen er det meste litt lugubert.
Etter et kort møte med Security for å samle opp alle tingene Pappa hadde forlagt rundt på hotellet (han hadde veldig jet-lag) bar det altså avgårde til LINQ. Hotellet for de neste dagene.
Da avslører Pappa seg som en raider. Han hadde romstert med seg Shampoo og dusjsåpe nok til hele oppholdet her på LINQ. Fnate er imponert over Pappa (noe som ikke skjer så ofte).
Alt i alt er det ikke så galt her altså. Det føles nokså rent og pent. Foruten teppet, som liksom klistrer seg til føttene. Pappa gleder seg ikke veldig til å ta armhevinger her.
Frokost har de også i bunnen av heisen, og Fnate får endelig muffins.
Blåbærmuffins og Club Soda. Han gomler i vei.
– “Det er på toppen at næringen sitter” – forklarer han. – “det er litt som skallet på poteter”.
Så han spiser nøye av hele topplokket på muffinsen, før han gir seg og klapper seg fornøyd på magen.
Selv for Pappa er det meste av dette kategorisert som grevling, og altså fullstendig uspiselig.
Dette også… Frukt er ikke mat – mener Fnate surt.
Det er bare å sette seg ned og skrive klage. Han skriver og skriver. Krøller sammen arket og prøver på nytt. Sånn gjentar det seg til han sitter igjen med det egentlige budskapet:
Det er noen ganger vanskelig å merke det. Det sniker seg liksom på. Det er rare greier.
Fnate tenkte ikke så hardt på det. Han hadde gledet seg umåtelig til å fly i skuff til Junaiten igjen. Han hadde ikke gjort det siden verdensrekordforsøket på “elefanter i skuff” i September. Han var utsultet på Club Kitchen. Så der stod han forventningsfull og tittet ut på gigantbalja han og Pappa skulle fly til Fnat Angeles.
Pappa er mindre entusiastisk. Den balja er alt for stor. Alt tar en evighet ombord. Fnate lar seg ikke hefte ved det, men det siger litt på når han er ombord. Umerkelig.
Det er ikke noe råkkestjernebehandling. Ikke noe – “velkommen ombord, Fnate. Vi har savna deg. Her har du kake”. Han fikk kake altså. Det er ikke det, men det var ikke som det skulle være. Ikke fikk han tre runder med Cola før kaka heller, og Pappa surmulet over flombelysning i vindussetet i over 4 timer etter avgang.
Men han merket fremdeles ikke at noen umerkelig hadde forandret seg.
Dagen etter ble, for det meste, tilbrakt i Fnata Monica.
Både Pappa og Fnate elsker Fnata Monica og Venice. Begge har masse stamsteder og ting å gjøre. Dagen går raskt frem til det skal flyes videre til Fnat Vegas.
Vel fremme i Vegas løper Fnate ut mot taxiene mens Pappa halser etter med koffertene.
– “Fnat Seasons… Fnat Seasons…. jeg skal til Fnat Seasons!!!” – roper han fornøyd til taxiene.
– “Nei, nei, nei… Vi skal ikke det, Fnate. Husker du ikke?” – spør Pappa, og holder Fnate på skuldrene for at han ikke skal gå amok.
– “Vi skal på Fnatarin Sporidental?” – mumler Fnate skuffet. Pappa nikker.
Og På Fnatarin skal han. Det er stort… Det går minst 233 Fnater under taket i 23 etasje. Og en glad jente kommer han i møte og tar han imot. Lurer på om han er Fnate. Han nikker. Så viser hun han til rommet.
Med tjåkfull minibar…
…en tjukkere sjokoladeskuff enn Fnat Seasons…
… og utsikt…
– “De har sånne butikker som Mia liker” – mumler Fnate
– “NEI!” – svarer Pappa
– “Jo… Seeeeee” – fortsetter Fnate. Løper bort til neste vindu og peker
– “Neeeeeeeeeeeeeeiiiiii… neeeeeeiiiiiiii….” – mumler Pappa når han ser det.
Men det er egentlig en notfote. Pointet er at Fnate og Pappa sitter og bestiller neste USA tur. Allerede i slutten av Januar. Etter vesentlig om og men kommer det opp to alternativer til en akseptabel pris.
1) Med British Airways
2) Med American Airlines
– “Er den sånn 777-300ER med råkkestjernestol og iskrem?” – spør Fnate. Han tenker på American Airlines flyet. Pappa nikker.
Det er da det går opp for Fnate at verden han endret seg litt. Ikke mye, men litt.
Han skal på nok en tur i råkkestjernesete (ikke klasse, bare sete) hos American. For de er best. De har stor is med sjokoladesaus og boks til elefanter. Sånn er det med den saken.
Og imens han venter, sitter han på Fnatarin Sporidental. Det ringer på døra.
– “vil du ha turn-down service?” – spør en søt jente
– “Nei takk, det går bra” – sier Pappa
– “Er det noe annet du vil ha, da?” – spør hun
Pappa blir bare stående uten å si noe. Det er på tide å spise litt middag.
