Etter å, til personalets fortvilelse (de er jo ikke vant til Fnate), ha romstert rundt i alle skuffer og skap på KLM kantina i Amsterdam bar det ombord. Pappa hadde smilt unnskyldende til personalet og bedt dem ta en telefon til BA, der det sitter noen med større kompetanse på håndtering av Fnat. Fnate var virkelig i godlune. Dispensercola er tross alt den beste, ettersom man kan legge seg på rygg under den og justere spaken med bena.
Så kom han ombord. Han hadde hele rad 1. Maten kom. Det var noe sjøgrevling, men det brøy han seg ikke så mye om. Så var det hele 2 desserter – trodde Fnate OG Pappa.
Fnate kaster seg over den lyse først. Den var kjempegod, med sånne smule-ting i bunnen. Ha slipper en lystig rap før han hiver seg over den andre. – “Hva er det?” – spør Pappa, mens Fnate romsterer med lokket. – “sjokoladesmuler med krem og jordbær!” – smiler Fnate i det han får av lokket og heller innpå.
Så blir det helt stille. Boksen faller ned på bordet. Fnates øyne utvider seg i panikk. Han svelger med en forferdelig grimase før han setter i et vræææææææææææææææl. mens flyvertinna henter Cola å skylle med leser Pappa menykortet. Det så jo virkelig ut som det Fnate sa. Men i menykortet står det:
Rødbetsalat med rugbrødsmuler og dillkrem.
Pappa forsøker en liten smak, med samme reaksjon som Fnate. Horrible greier. Pappa bare håper at ikke Fnate får varige men av det hele. Og morgenen etter virker han fin igjen. Han skal opp til Bestemor nå. Bestemor har nemlig fått nok et olderbarn i dag, og da er det “viktig å vise ansikt, så man ikke blir glemt” – sier Fnate
Fnate var usedvanlig betutta etter at det gikk opp for han at han hadde misforstått søppelbrosjyren. Mat ble ikke plutselig miljøfarlig, og det var dermed unødvendig å kaste all maten i huset i full fart. Selv om Pappa forsøkte fortelle at han ikke var sint, ettersom Fnate hadde trodd han var flink, gikk det hardt inn på Fnate.
Og noen ganger går Fnate over stokk og stein for å gjøre ting bra igjen.
– “Vi har blitt spoppgradulert!” – jubler plutselig Fnate kvelden før avreise hjem til Oslo. – “Hm?” – kvekker Pappa til – “Hva mener du?“
– “Vi har blitt spoppgradert med KLM hjem fra Fnatserdam” – Sier Fnate og hopper ved siden av dataen.
Pappa blir veldig glad, ihvertfall på utsiden, og Fnate kjenner lettelsen senke seg og skuldrene. Han er virkelig tilgitt, tenker han. Han har gjort det godt igjen. Det er en god følelse det.
Etter han har lagt seg spør Pappa om han tilfeldigvis hadde sett lommeboka til Pappa tidligere på dagen. – “Ja, den ligger til venstre nederst i høyre lomma på kofferten”.
Med det får Fnate en kokos i knollen før han sovner. Det var nok ikke tilfeldig at Fnate visste nøyaktig hvor kortet til Pappa var. Men hva gjør vel det. Det er lenge til regningen kommer, og nå sitter Fnate på kantina.
– “Trallarallarallaraaaaa trallbombibombobomm…” – Fnate nynner liflig på kjøkkenet når Pappa kommer hjem fra kontoret. Det er en nokså uvanlig lyd, ettersom Fnate som regel pleier å ligge og dra seg i skuffen på det tidspunktet. Det pleier å bli stille når Pappa kommer inn. Så ligger Fnate der i skuffen og strilytter mens Pappa åpner kjøleskapet og setter inn dagens handel.
Fnate har blitt ekspert i å høre hva Pappa setter inn. Legges det inn en sjokolade er Fnate ute av skuffen som et olja lyn. Han har til og med lært seg å høre forskjell på ulike typer sjokolade. Troika har litt aluminiumsaktig knitring og et lett dunk. Japp er mer papiraktig i knitringen og har en dump klang mot hylla.
Men nå kom det altså nynning fra kjøleskapet når Pappa kom hjem, og Pappa fatter mistanke om at noe ikke er som det pleier. Da han runder hjørnet er Fnate i full gang med å tømme kjøleskapet.
Han snur seg stolt mot Pappa, som bare står og måper. – “Men i himmelska fridens namn…” – er alt Pappa får ut. Fnate forstår med en gang at Pappa er umåtelig fornøyd, så han setter opp sitt bredeste glis.
– “Da er det nesten klart til du kom hjem Pappa. Har bare litt pappabrus igjen.” – Sier Fnate. Stolt som en hane.
– “… men…” – begynner Pappa.
– “Det stemmer Pappa. Jeg har pælma alt sammen for deg. Er ikke et salatblad igjen.”
Fnate bare simulerer en trommesolo – “ba-dam-diiissshhh. Jepsi pepsi. Rubb og rake. Jeg er miljøfyrtårn”.
Pappa vet ikke helt hva han skal si, så Fnate løper og henter ROAF brosjyren han har hentet i posten. – “Se, her står det at det kommer nye grønne poser som man må kaste maten i nå og at man må det for atte mat er livsfarlig for miljøet. Miljøet Pappa. Det er dødsviktig. Etc etc også da!” – forteller Fnate – “Så da pælma jeg alt sammen nå, før det blir farlig for miljøet”. Fnate er blid som ei lerke.
– “Mangler bare pappabrusen nå. Om du hjelper til er vi ferdige før barne-TV“
Som de VIP’ene de er ble avslutningen av turen plutselig utrolig mye bedre enn antatt. Fnate lå og snorket og ante fred og ingen fare, da det tikket inn en melding.
“VIP invitasjon til House of Miles (poenghuset). Gjelder Fnate, Tellef og Helge”
Gutta måpet. House of Miles er hjem til en superkjendis i reisemiljøet. Sjefen for de største bladene og nettsidene om flyturer som finnes. – “De nettsidene er så store…” – begynner Tellef – “at de må publiseres i 1026*769 pixler“. Alle måper av dette. Tellef har kontroll på alt.
Det var ikke så langt unna og gutta rakk det før BA flyet skulle hjem på Mandagen. Det var ikke en sjanse i havet at Pappa kunne snike seg unna den. Gutta skulle dit, åkke som. Pappa prøvde å åpne munnen, men før han fikk sagt noe avbrøt Fnate han. – “AH… De har ordna henting med bil også, Pappa. Og vi blir levert til British Airways på flyplassen etterpå” – sier Fnate. Dermed er det avgjort.
Mandag morgen kom og gutta ble hentet. Ikke bare det, men de ble hentet på hotellet i drømmekjærra til Tellef. En bil Pappa ikke har klart å fikse som leiebil før – nemlig en Ford F-150. – “Det er ikke en ting som ikke er perfekt med denne kjærra” – utbryter Tellef før han hopper opp på dashbordet.
Det er en solid kjøretur, men siden de har bråkebøtta fra Chicago til å underholde flyr (www.trommelyd.no) tiden unna. Etter hvert kommer de frem. De begynner å forstå omfanget allerede når de nærmer seg og titter på skiltene. Spenningen er til å ta og føle på, og Fnate får sin sedvanlige luftige mage. – “Heldigvis kan man åpne vinduene på Ford F150” – sier Tellef. Ingenting kan ødelegge stemningen nå.
Ikke lenge etter ankommer de House of Miles, der mange arbeidere sitter med huet trødd inn i dataskjermer for å finne ut av hvordan folk og fnater skal kunne få det absolutt beste ut av skuffen eller stolen sin. Eller kanskje hvilket hotell som er det beste i verden? – “De har ansatt en som heter Freddie til å finne ut av det” – sier Tellef stolt. Han har alltid full kontroll på situasjonen.
Fnate og Helge bare myser rundt om. Det er mye å titte på.
Det er litt ventetid, og gutta blir vist rett inn i et kjøkken som er stupfullt av Cola før det bærer inn i konferanserommet der de blir spurt ut om hva de mener er viktigst på tur. De har plenty av ideer. Det meste handler om mengden brus tilgjengelig og fordelen av å ha 20 centimeter brede B-seter for elefanter og elger.
Så kommer omsider sjefen sjøl for å hilse på Fnate. Alle gutta var invitert, men det var Fnate han ville hilse på. Fnate har ett av sine stoltere øyeblikk når han stilles opp for posering med selveste Randy Petersen. Mannen med de svarteste kortene av alle. De er så svarte at lyset ikke slipper ut, og ingen kan så mye om hvor man får mest brus og den fineste skuffen enn Randy. Dessuten digger både han og Fnate Jackson Hole.
Etter litt småprat og ferdigslurping av brusen må imidlertid gutta til flyplassen. De skal reise hjem med British Airways og det er en svært opprømt gjeng som sitter i bilen.
Men VIP-dagen slutter ikke der. På Admiral Klubben på flyplassen i Denver sitter Helge og mumler og ser i kartet. Nedfallsfrukten (den gode, som Helge vil ha) koster 12 dollar glasset. Han grunner og titter på det som er igjen av reisebudsjettet. Vil det holde? Han tviler. Reisekassa har blitt et sørgelig skue. Mens han sitter der kommer damene imdlertid og rufser han i håret. – “Ikke noe å tenke på, siden du reiser med British Airways er alt gratis“.
Da Pappa kom inn etter 9 timer DJ-ing og påfølgende middag med journalister satt alle gutta rundt dataen.
– “Jeg trodde dere streika?” – Sa Pappa forundret. De svarer ikke engang. De har nemlig fått ny melding fra Agent Discus – han som fant Ur-Elefnaten – om at han har oppdaget et gigantisk sjokoladedeponi. Bildebevis har de også fått.
Visstnok er det under en bro i en blåbuk-destinasjon nær deg. Gutta slikker seg om munnen der de sitter og ni-stirrer på all dokumentasjonen de har fått. Alle unntatt Fnate, som er så oppslukt at han glemmer å slikke seg om munnen, så det bare drypper små dråper av sikkel ned på tafsaturet.
Her behøver de ikke være veldig nærvøse for sjokoladekrise.
Mens Tellef og Helge nekter å komme ut av bag’en etter at de forlot Wyoming, Har Fnate et noe mer pragmatisk forhold til det hele. Han er deppa, men innser at sånn må det være. Dessuten har har assistenten til Pappa handla inn uhørte mengder brus. Så hvor galt kan det være?
Og så har han begynt å følge med på hva Pappa gjør når han jobber. Han studerer ivrig forberedelsene.
De var en slukøra gjeng som kom tilbake til hotellet. Pappa erta dem også litt over at de var så redde for indianerne og at de rømte straks de så tipiene i Dubois. Det gjør jo ikke humøret bedre. Etter å ha vært ute og spist middag skjønner Pappa at han må gjøre noe, og han har et ess i ermet. Noe gutta ikke hadde oppdaget.
– “Har dere sjekka sanden i det fatet jordbærene kom på igår?” – spør han nonchalant. Det har ikke gutta. Men de tasser motvillig ut av bag’en og sjekker. Da går det opp for dem. Det er sjokolade. Renspikka sjokolade. ALT ER SJOKOLADE.
– “Fnat Seasons skuffer aldri!” – utbryter Fnate. Humøret er på topp igjen. De setter seg foran peisen og med humøret kommer også diskusjonene.
Når gutta kommer i godlune foran peisen i Wyoming eller på verandaen på Fnatheim løser de verdensproblemer. Spesielt om de har sjokolade til å smøre pratetøyet med.
– “De indianerne må bare sendes tilbake dit de kom fra. Vi kan ikke ha det sånn” – sier Helge. Tellef stemmer i – “USA har hatt et innvandringsproblem i flere hundre år. Det er håpløst“. – “raaaaaap” – er det Fnate har å komme med. Han har akkurat hatt litt brus også. – “De må hjelpes der de kommer fra” – istemmer Helge.
– “Også budsjettkrisa. Skandale” – sier Tellef. I strålende humør nå. Glad for å kunne diskutere litt tunge politiske tema. – “Geronimo!!!” – sier Helge og klasker neven i krakken. – “En ting er at de stenger ned nasjonalparker, mattilsynet, metrologene, pentagon og at dollaren synker, børsene synker, ny finanskrise kan utløses, rentene stiger og folk ikke får lønn… Men vet du hva?” – Tellef er i fyr og flamme nå.
– “Ikke schnakk om. Jeg har da aldri visst hva“ – sier Helge bestemt.
Fnate sier ikke stort. Han bare titter fra den ene til den andre, med munnen full av sjokkis og sjokoladebrune munnviker. – “De stengte et monument for Andre Verdenskrig. I Normandie” – Sier Tellef med forferdelse i stemmen. – “Uforskammet!” – roper Helge så sjokoladesmulene spruter.
Fnate ser bare på mens diskusjonen går videre med stadig større styrke. Det er kos foran peisen nå. – “Jeg har t-skjorte med Obama på” – prøver han seg på et tidspunkt. Fnate vil også si noe lurt. De to andre bare stirrer mutt på han. Fnate har munnen full av sjokkis. – “Han vil at folk skal bli friske og sånn. Selv om de ikke er rike… liksom?” – Fnate skjønner midtveis i setningen at det ikke blir godt mottatt. – “Han stengte et momument, Fnate” – Tellef rister oppgitt på hodet, og Fnate beslutter å heller fokusere på sjokoladespisingen og overlater politikken til glupingene.
– “Benghazi!” – Sier Helge og veiver hendene over hodet. Vips så tar diskusjonen nok en intrikat vending.
Men Fnate koser seg han også. Det er stas å kunne sitte å høre to slike intellektuelle kapasiteter løse verdensproblemer.
Gutta hadde bestemt seg for denne langturen med bil. Tellef mente at byen Dubois skulle ha en helt spesielt utmerket Cola. Den tynne lufta og det tørre klimaet der oppe skulle gjøre den helt spesiell.
Utfordringen var Indianere. For å komme dit måtte de kjøre i et par timer, og de skulle godt over 3000 meter over havet. Men det var ikke det værste. Det værste var at de måtte gjennom et fjellpass i Shoshone skogen. Alle som har fulgt med i Sølvpilen vet at Shoshone er indinaere, og ikke noe å spøke med. Bare ordet indianere får det til å gå kaldt nedover ryggen på dem. De vil slett ikke ende opp i suppegryta til disse gærningene.
– “Kunne de ikke heller holdt seg i India, istedenfor å komme drassende hit til Amerika” – blåser Fnate irritert ut. Det er irriterende å skulle måtte ta slike hensyn. Men avgårde skal de. Tellef har regnet seg frem til at om vi holder en viss hastighet så vil ikke hestene til indianerne kunne ta oss igjen.
På veien treffer de en hel gjeng med bison. Helge bråsveiver ned ruta og roper ut om de har sett noe til indianerne. Bisonene bryr seg ikke i det hele tatt. Til slutt får han tørt svar fra en av dem at de ikke har lov til å svare på grunn av at Nasjonalparkene er stengt.
Med andre ord er det bare å kjøre videre. Vel oppe i høyden kommer snøen. Helge bare mååååå ut og kjenne på den. Det er et spent øyeblikk og både Fnate og Tellef holder vakt. Motoren på bilen holdes igang i tilfelle indianerne kommer.
De nærmer seg mer og mer et typisk indianerlandskap. De blir mer og mer nervøse. Vil dette gå bra?
Men så… I det de skal kjøre inn i Dubois oppdager de at det er et bakhold. De har blitt lurt rett inn i en indianerlandsby.
– “Snu snu snu!” – roper Tellef febrilsk og vil hoppe inn i bilen igjen. Det er bare sekunder om å gjøre, mener han. Glem brusen, nå er det liv og helse som gjelder.
Pappa er oppgitt, og etter noe forhandling får han lov å gå inn og kjøpe en kaffe mens gutta gjemmer seg i hanskerommet. Da han kommer ut i bilen igjen sitter det en gjeng og skjelver i hanskerommet. Det er så vidt de tør skule ut. Pappa prøver å forklare at hun i kaffesjappa på ingen måte lignet på Månestråle, men til ingen nytte.
Gutta vil tilbake til tryggheten på rommet. De føler de har stirret døden i hvitøyet nå.
Pappa tilbyr seg å ringe ned i resepsjonen og spør hvorfor de bare sendte opp to jordbær.
– “Det er ikke såååå nøye” – mumler Helge.
Det ble imidlertid en festaften foran peisen og diskusjonene gikk høylytt. Pappa vil flytte hit og Fnate er i og for seg enig. Men betingelsen er at Bestemor og Fungerende flytter inn i nabohuset. Helges betingelse er at det skal være elgreservat der og Tellef vil ha bil med 3 koppholdere.
Gutta var redd det ikke ble rare utfluktene med tanke på at alle nasjonalparkene var stengt. Antageligvis ville det bare bli å kjøre ned til Jackson og se i butikker. Gutta var forberedt på det. Men da ventet på at valet-fyren på hotellet skulle hente bilen spurte Pappa hva han sjefsparkeringsfyren mente. Pappa mente at han allerede hadde kjørt hver eneste grusvei i mils omkrets.
Overparkeringsfyren myste på Pappa. Så rettet han på kåbbåihatten og smilte lurt. Han hentet et kart og pekte. – “Har du vær her?“
– “Wilderness står det der… Nei der har vi sannelig ikke vært.” – må Pappa innrømme. – “Dra dit” – sa han så, og vips så kom bilen. Det var en fin bil. Tellef kommer nok tilbake med en utdypende test av den, men den var altså sølvgrå og hette Ford. Brillefin bil.
På vei mot Wildernessen passerte de et siste “tettsted” som het Kelly. Der hadde de en butikk. Utenfor butikken stod det greit forklart at når det var bison i oppkjørselen burde man holde seg i bilen eller i butikken. Utvalget i butikken var relativt enkelt, og var også skiltet. – “Alt man trenger” – sier Pappa. Øl, ved og postkasse.
Så kom de inn i Wildernessen. Det var så fint der. Det var så innmari fint at alle fire i bilen bare gliste fra øre til øre.
– “Jeg vil gifte meg og flytte hit” – Sier Pappa. Han mener det også. Fnate protesterer ikke. Det var faktisk så flott som de aldri har sett før. De flotteste stedene glemte de helt å ta bilder. Som på red rocks’en og lake’en og Creek’en og sånt.
Det aller flotteste var en liten dal med masse hester. Pappa spurte om gutta ville ut og hilse på hesten. Det var betydelig skepsis og bare Fnate turte. Det var veldig fine hester.
Siste stoppested denne gangen var oppå creek’en. Det var høyt oppe og ingen trær. Alt i alt kjørte de i circa 5 timer.
Til slutt bar det hjemover igjen. Det siste bildet var ikke Tellef med på ettersom han ville bruke tiden til å jobbe med bilomtalen sin. Men bak gutta ser dere Grand Teaton fjellene.
Rask oppsummert ga dagen:
– En gammel elg, som Helge så vidt fikk slått av en prat med.
