Den første delen av turen var laaaang. Kjempelang. Først til Amsterdam, så til Qatar og deretter til Tokyo. Til alt overmål hadde Pappa booket med nesten 8 timer venting i Qatar fordi han ville fly Airbus A350 fly.
Gutta var bare sure og lei der nede, og Fnate spurte i lobbyen i kantina i Doha om det ikke var noe sted de bare kunne legge seg å sove. Og det var det så klart. Det var hotell inni terminalen og de hadde ledig rom.
Han kom løpende tilbake til Pappa med lappen om hotellrom de neste 5 timene. Pappa får et mindre hjerneslag, da det koster 10 kroner per minutt soving. Men noe annet er ikke tale om. Det er guttas tur og de vil på hotell. Ferdig snakka. Så da ble det 4-5 timer slumring før neste fly. Også det en lang flytur på nesten 10 timer. Det er trygt å si at det var 2 møkkleie fyrer som satt og sturet foran skjermen mot slutten. Flyet kjørte i sikksakk og rundt omkring.
Det er hyggelig med masse brus og sånt, men de på Qatar Airways ser ikke helt hvor store råkkestjerner de er og de får ikke HELT den sørvisen de er vant med.
Så da er det fennomenalt å komme frem til hotellet i Tokyo. Pappa hadde så klart også her booket så de landet på feil flyplass i Tokyo (siden han ville fly sånn balje) men etter en times biltur var de fremme på Hilton Narita Airport.
– “Nå tar vi kontrollen. Nå er det vår tur!” – sier Tellef, og sammen spurter de avgårde for å tømme minibaren før de legger seg.
Så er det bare å sette seg i senga og se på TV
I morra tidlig bærer det avgårde videre med United Airlines til Guam. United skjønner seg bittelitt mer på små fyrer.
Og nå er det de som har kontrollen.