Det var en usedvanlig skeptisk Fnat som satt og tittet ut på dumbojet’en før avgang. 

Der stod den liksom… stor og blank og fin. Han vet akkurat hvor 62K stolen er, og han er dreven nok til å se på vinduene at de har den mest moderne førsteklassen. Men han skal ikke noen av delene. 

Han skal nesten heeeeeelt bakerst. Han prøver å gjøre seg så liten som mulig og unngår øyekontakt mens han spasserer bakover i flyet. Deretter sikrer han hjelmen på hodet og pakker seg inn i alt mykt han kan finne. 

Som for å demonstrere for Pappa hvor intenst han misliker dette prosjektet med dannelsesreise. Hele greia er ganske enkelt en uting, syns Fnate. 

Men igjen så er det BA, og ikke Pappa som redder han til slutt. Det skal jo ikke egentlig være sånn? Man skal jo kunne stole på at Pappaen sin tar vare på en? Ikke sant?

Etter 1,5 time i økonomiklasse syntes altså BA at han hadde blitt dannet nok. Kabinsjefen kom bak til han og Pappa og sa (som sant var, synes Fnate) at – “dere kan jo ikke sitte her. Jeg kommer og henter dere om noen minutter”. 

Det var en gråtkvalt Fnat som strakk ut hånda og ble leid frem til der han egentlig hører hjemme. Han fikk en liten kabin sammen med Pappa…

og en hel masse Cola. Så mye Cola han bare orket. Det fantes ingen stopp på hvor mye Cola han fikk, og det endte med at han våknet opp, med kraftig sukkersjokk, blant en mengde tomme brusbokser

Men sånn er det. Etter traumatiske opplevelser trenger man en utladning. 

Han håper bare at Pappa synes dette var nok dannelse for en stund… 6-7 års tid, kanskje…