Helge har tatt helt av etter suksessen med hagen. Uansett hva som tyter ut av matmors gryter, er han overbevist om at det kommer fra hans hage.
Stoltheten… den varme gode følelsen…
Han kjenner på den og legger seg til slutt bare rett ned på stuegulvet og nekter å gjøre noe.
– “Nå har jeg forsørget familien med mat over vinteren. Nå får noen andre bidra litt også” – proklamerer han, og legger seg godt ned. Rugger litt på rompa så han får borret seg en fin liten grop i teppet.
De andre blir bare stående å se på i vantro.
– “Mener du at du tror det er du som har dyrket pannekakene og pølsene vi spiser i hagen din?” – Spør Tellef oppgitt.
– “Jeg vil ha Pad Thai” – mumler Yuki, men får beskjed om å holde tåta.
– “Pai, pai, pai” – sier Tellef, og pirker Yuki bak øret. Da begynner han automatisk å rusle.
– “Så dere hvor mye vi hentet opp eller? Det holder kanskje ikke helt til neste høst, men til April… minst. 14 April, tenker jeg.” – Helge er ikke åpen for debatt. Han vet inni seg at de bare er misunnelige, siden det ikke var deres ide.
Fnate driver med mer særiøse greier. Han ser på TV om sitt andre hjemland, USA. I går var det 11 September, og Fnate myser med store øyne på alt som skjedde der i 2001. Det var året før Fnate ble født, så han kan ikke si hva han gjorde når det skjedde. Men det er store ting, det skjønner han.
– “Hvor var du da det skjedde, Pappa?” – lurer Fnate. Pappa jobbet i TV-butikken på Lørenskog og stod foran alle skjermene og så flyet kræsje i tårnet. Det var et sånt øyeblikk der man skjønte at “akkurat nå forandret hele verden seg. Det er ikke mange sånne øyeblikk man får med seg i løpet av et liv.
– “Som jeg følte når Obama ble president i 2008?” – lurer Fnate
– “Omtrent sånn” – svarer Pappa.
Fnate og Pappa husker de satt og så på valget i Junaiten da.
Pappa hadde vært arbeidsledig i et par-tre måneder og sparepengene begynte å ta slutt. Pappa og Fnatingen kunne bare sitte og se på bilder av de fete turene sine og alt de hadde gjort. Så kom Obama… Ut på scenen i Chicago… “Yes we can” – sa han, og både Pappa og Fnate skjønte at nå kom alt til å bli i orden allikevel.
Det ble i orden også. Men ikke helt sånn som Fnate og Pappa tenkte akkurat da. Obama har fiksa mye, men han er jo bare en fyr. På akkurat samme måten ble ikke kjølvannet av 2001 heller helt sånn som Pappa hadde trodd eller tenkt.
Livet er så mye mer underlig enn man tror.
– “Men det går bra?” – lurer Fnate
– “Jepp, det går dødsbra. Skikkelig dødsbra!” – sier Pappa, og rufser Fnatingen i knollen.
Fnate liker når ting går bra.
