Det var siste dagen i Boston, og Pappa stod og bablet og styret med de nye prosedyrene og om firmapolicy. Fnate har hørt alt før, og hadde kjedet seg om ikke det var for at kontorsjefinnen her borte visste at han likte brus. Hun hadde laget en kjølebag full av Cola og Perrier-brus som Fnate satt og romsterte med mens de andre bablet.
Men stort sett brant det til slutt ned til dette – som har vært Pappa’s ledelsesteori i mange år. Alle hadde det veldig morro i går så de skjønte etter hvert konseptet, selv om det ikke så lett lar seg oversette til Amerikansk kultur. Men det er altså:
JOBBE HARDT
HA DET MORRO
TJENE PENGER
Fnate kan alt utenat, og raper det stille bak kjølebagen… Helt synkront med at Pappa sier det.
Pappa skulle nok ønske at han hadde funnet det opp selv, men det har han ikke. Han som fant det opp og lærte det til Pappa er død for ganske mange år siden.
Omsider var det heldigvis ferdig og man kunne dra. I dag bar ferden opp til Canada for å møte han som jobber her oppe. Turen gikk til det Franskeste av det Franske, nemlig byen Quebec.
Istedenfor å være kartleser blir Fnate denne gangen utnevnt til DJ, og det er ikke vanskelig å velge låt. Det må bli “Gutta” med Jukka Palmen og Fnatentinerne. Live plata holder hele veien fra Long Meadow til Boston Logan. Det er sannelig ikke så værst med road trip allikevel. Det er ikke mange som har skrenset rundt i New England og hørt dette…
Omsider er han fremme på flyplassen og kan reise via Montreal til Quebec. Det som er spesielt her er at man kan merke når man nærmer seg Canada… I USA smiler alle som driver med service. Så Fnate tasser blid og fornøyd til Air Canada innsjekken. Der smiles det ikke. Der snerres det. Det krever en trent fyr å se forskjellen, men det åpenbarer seg når de åpner munnen. Det snerres faktisk helt fra innsjekk, via securtity, via flight, immigrasjon, ny sikkerhetskontroll… Hele veien til Quebec…
Muligens hjelper det ikke at Pappa har bestemt seg for, å på trass, sprade rundt i boots og long horn belte, med tommlene trødd ned i linningen og svarer alle “bonjour” med et “Howdy ma’m”. Fnate gjør de samme, men i snekkerbukse.
Det er i det hele tatt vanskelig å si, men separatistgærninger skal man uansett være skeptisk til. Helst like skeptisk som de er til en selv.
– “Samma det, så lenge de har brus” – mener Fnate. Han er mer praktisk orientert enn Pappa.
Så når han omsider kommer frem er Fnate solstrålen selv. – “par L’hotel Chateau Frontenac, silvouplait” – sier han verdensvant. Før han løper ut av taxien med sølvkortet sveivende over hodet.
– “Excusè, excusè… Le Sølvkort… Le Sølvkort… Tres Bòn… Silvouplait… Exactemènt… Le karte argent!!! Åj åj åj åj åjjjjj Je’mapelle Fnatstadbraathen. Ich habe silberkort” – roper han på vei inn i lobbyen, mens han løper sikksakk blant alle andre gjester.
Han skal ikke komme til å angre, for han fikser et knallrom oppe i tårnet på borgen.
Og minibaren… Den har ALT! Alle slag. Bare synd han må sjekke ut imorgen når separatisten kommer for å hente han.