Da var det tirsdag morgen og Fnate skulle nok en gang ut på jobbreise. Denne gangen til Sverige. Endelig hadde Pappa skjønt at det ikke lønner seg å fly “rød-dyse-fly” så omsider kunne han komme på kantina igjen. I vanlig stil hopper Fnate elegant ut av bagen og spinner innover loungen allerede før Pappa har fått dratt kortet. Nå er livet liksom igang igjen.
Men igår hadde Fnate sett et program på TV om at “man blir hva man spiser”. Det hadde av en eller annen grunn brent seg inn så når Pappa fant igjen Fnate så satt han der med et fruktfat. “?????”, tenkte Pappa. Men Fnate kunne fortelle at Mamma alltid hadde snakket om gutter som var fruktfat, og om de som ikke var det. Fnate ville bli fruktfat.
Det var litt vanskelig for Fnate å ta bilde av, så han fikk litt hjelp av Pappa også.
Ikke uventet endte dette med full katastrofe. Han smakte såvidt på noen biter og man kunne se rullegardinen senket seg og entusiasment forsvinne. “Vræææææææææææææææææææææææææææææl“. Det var selvfølgelig kjempevondt. Fnate stuper oppi bagen. Dritsur. Han skal aldri mer blir fruktfat, og Mamma er vrien.
Det tar litt tid før Pappa klarer å lokke han ut igjen. Han oppdager til sin glede at fruktfatet hadde blitt borte. Og som en fugl fønix hadde det dukket opp de lekreste sjokolader. Han knipser kjapt et bilde
… før han gafler dem i seg. Det er fint å være på Kantine, sier han.
Det er digg å ha det digg.
